10MILA

For en stund siden gikk 10Mila av stabelen. Det hele ble som før avgjort midt på natten, dypt inne i en svensk skog. Jeg hadde gledet meg til denne stafetten siden Blodslitet og var glad da den store helgen endelig hadde kommet. En fortelling fra turen følger. Den ble lang som en god vår.

Turen gikk først til Sandvika hvor jeg skulle hoppe på Tyrving-bussen. Etter litt løs prat og gode råd trillet vi avgårde. Vi gjorde et par stopp på veien og jeg fikk fort erfare hva tider som 17.30 betyr (altså 17.45 eller noe sånt). ALLE har igrunn lyst til å være sist inn på bussen, og det kan jo bli litt vanskelig. Vel fremme i Eskilstuna fant vi og hotellet ut at det ikke var noen ledige rom til oss, så vi rullet videre til neste hotell. Her var det ledig og vi sovnet straks. Neste morgen stod ungdommene opp veldig tidlig for å dra til samlingsplass. Vi andre stod ikke opp så veldig tidlig og spiste frokost ganske langsomt. Etter frokost dro vi samme vei som ungdommene. I Tyrvingteltet var det allerede god TIO-stemning.

Da det begynte å bli kvällen ankom vi igjen samlingsplass, etter å ha tatt en tupplur på hotellet. Det hadde begynt å skumre og meldepostguttas hvisking lurte rett rundt hjørnet. Selv begynte jeg å føle meg rett ut sagt over middels nervøs. Det skulle være en snau kilometer med "gæmping" frem til startpunktet, og jeg hadde Jukolas blodsmak-etter-200-meter friskt i minnet, og snart i munnen igjen. Løpet gikk noe sånn som det her:

- Dama sier opp et dikt som gjør hele feltet dritnervøse. Står i første rekke og ser frem mot et jækla utløp. Plutselig smeller det og folk presser på fra alle kanter. Løper som om satan var bak oss og holder i kartet så hardt jeg kan. Syra og blodsmaken er sterk idet kartet blir brettet opp. Titter litt på de første strekkene men må jobbe for å ikke havne langt bak i rekka. Ut i skogen gir folk gass.
- Raser som kjent ut i skauen. Kommer mellom to store rekker, noe som funker dritbra. Går greit i første, greit i andre og greit i tredje. Ser at jeg er langt fremme ut på jordet til 4. Det kjøres fortsatt friskt.
- Inn i skogen mot 5. deler folk seg. Er ganske tynt med rygger så kompasset må gjøre jobben. Går rett i, mange bommer. Inn til runding ser jeg teten, men merker at kroppen er sliten.
- Rett etter runding var det en gaflingspost som bare jeg og en annen i gruppa hadde. Jeg ble litt usikker midt på strekket, tok med meg usikkerheten innover mot posten og gjorde en liten miss. Merket at jeg var først på min gafling, men så et langt tog fra den andre et stykke foran.
- Körte hårdt en god stund etter dette. Folk begynte å bli slitne og gikk i gæern gafling. Slikt blir det avansement av. Lå langt fremme mot en gaflingspost før drikke. Folk snakket om 154. 124 var det ingen snakk om. Jeg tok fort hintet og dro mot venstre til min gaflingspost, 124. Ut på veien var det ingen foran og ingen ved siden. Bak kom det en 154-gjeng og en annen gjeng som hadde blitt med dit.
- Innover i skogen etter drikke regnet jeg med å bli tatt igjen. Istedenfor ble det stillere og stillere bakom meg. Om ikke preget av stundens alvor (og stillhet!) gjorde jeg en liten krok på den neste posten. Ut fra den så jeg en gjeng fra høyre komme inn. Kom til TV-posten og følte at jeg var først. Evig. Kjørte videre på mot neste. Mistet igjen kontrollen midt på strekket. Denne gangen roet jeg ned og tok meg raskt inn. Først på posten, men mot neste post kom det et stort gäng fra venstre. Jaja, sånn kan det gikk.
- Så at det nå bare var en liten sløyfe igjen. Hang jeg med inn nå kunne det allikevel bli ganske bra, tenkte jeg. Hadde bra kontroll og fortsatte orienteringen jeg hadde kommet inn i som ensam der fremme. Skulle over brua, noe jeg ikke så på som skummelt. Etter en god stund så jeg opp fra føttene og skjønte at brua var SVÆR. Halvveis, kom igjen!
- Gikk i en fei nedover og holdt farta utover myrene. Hadde stenkontroll hele veien og tok posten som nummer to i gjengen. Neste gikk like fint, fulgte tempoet godt, men merket at folk begynte å føle på gassen. Hadde en liten luke sammen med en kar i svart trøye mot 4. siste. Fikk en liten sving og plutselig var det kamp for å stemple. Var allikevel tidlig ute, la meg på et tilfeldig hjul og forventet frisk kjøring. Merket fort usikkerheten i feltet og dro avgårde på egenhånd. Oj, ingen følger. Jaja, sånn skal det da allikevel gå, å drite seg ut 3 poster før mål. Var redd for at jeg gjorde noe mildt sagt over mellomdumt og turte ikke slippe feltet helt. Ble dratt veldig langt mot høyre, hva skjer nå? Folk ville enda lenger til høyre. Ble til at jeg la meg på kursen, tok meg inn på en sti og kjørte rakt på. Var først alene. BSK (eks FSK) kom opp i ryggen halvveis på strekket, litt foran også. Inn mot posten var det to lykter bak meg, det gikk ikke fort. Jeg tok den, så at de andre kom etter, la meg på kurs, kjørte mot neste. Oj så mørkt det er, og så lite folk. Var gøy med knivingen, og plutselig var de borte. Det gikk opp for meg at jeg sannsynligvis var først. Naturligvis ble jeg dritredd, men følte jeg hadde en bra sjanse. 2. siste var ikke særlig vanskelig. Gjennom, sti, bort, og så så man posten fra stien. Ingen folk i skogen. Sistepost var en utfordring og jeg var litt usikker. Mye lys, mye nerver, mye lyd, men ikke så mye tanker. Gikk rett på, sakket litt på farten, rett i posten. Tenkte egentlig at noen sikkert hadde stukket av før brua. Ser etterpå at mange gjorde en reell miss mot 3. siste. Hører lett "a'a det är Tyrving" idet jeg stempler på sistepost. "Å jækli, var det første lag?! Tyrving?". Starter på oppløpet og folk roper. Ord hadde ikke plass i huet, bare en syk følelse, en følelse man bare får etter å ha løpt fra de andre og det plutselig er drøyt mange folk som ser akkurat på deg. Det er evig.. tror ikke jeg frøys på ryggen, selv om jeg var svett. Så meg ikke bakover, sjekket kartet: "har jeg virkelig vært innom alle postene?". Stempler i mål og får bekreftet at jeg er først. Følte jeg hadde en bra dag i skogen og tenkte at det var dritfett at Tyrving og Bjørn skulle legge først ut på 2. etappe. Det tenkte jeg, og tenkte at det sikkert var litt skummelt, men fy fan så kult!

Etter skifting og spising får jeg en liten beskjed om at Bjørn går respektløst til verks og gjør luka om til et lite gap. Tyrving er ensam, 44 sekunder før alle andre! Han var vel ikke helt fornøyd med de 19 han hadde fått. Bjørn ass.. gærning.

Resten av lagkompisene, Bole, Espen, Henning, Vegard, Ove, Furu, Sverre og Patrick (på en måte i riktig rekkefølge), løp bra og laget endte i landet rundt 85. Min første Topp-100:)