I år hadde jeg lagt en plan som skulle sørge for at jeg var i form da det gjaldt - på mesterskap. Jeg hadde ikke helt glemt at det også gjaldt å bli tatt ut, men ikke lagt opp til noen formtopp likevel. Det skal sies at jeg heller ikke hadde planlagt å være såpass udugelig som jeg var. Det er godt å ha noen å hate, så nå hater jeg meg selv for at jeg ikke sørget for å være i god nok form. Jeg hater, men likevel angrer jeg ikke. Avbrekket i mars gjorde at jeg var nødt til å gjøre det på denne måten dersom EM skulle bli mest mulig moro. Dessverre er "grunnivået" for dårlig.
Teknisk løper jeg brukbart, men stumme bein gjør noe med hodet. På langdistansen brukte jeg 40min på å komme i gang. Det var blant annet nødvendig med en sløv bom på 3. post for at jeg skulle våkne. Et klassisk tegn på dårlig hode. Bommen gjør meg også demotivert, i stedet for å gi meg adrenalinet jeg trengte for å få båten i plan.
Sløv bom |
Nå blir spørsmålet hva jeg skal gjøre med kalasformen som kommer i midten av mai. Vinne TIO? Perse på 3000m? Løpe Tradisjonsbæreren?