13. november 2015

Året som gikk - 2014/2015

Et godt stykke ut i 2016-sesongen er regnskapet for 2015 gjort opp. Artig å se på tallene, selv om årsregnskapet bærer preg av flere treningsfrie perioder.


Selv om vinteren gikk opp og ned lå jeg bedre an på starten av sesongen enn hva jeg gjorde i 2014. Fra starten av april holdt jeg meg også frisk helt frem til VM. På Vårspretten var jeg på skuddhold med en middels kropp.

>> Kart og kommentar Vårspretten

Allerede da jeg gikk ut av bilen før Vårspretten fikk jeg vondt i kneet. Jeg ønsket at det skulle gå bort etter oppvarming, noe det ikke gjorde. Løpet gjennomførte jeg likevel, og dermed satt skaden ordentlig bra. Således gikk NC og uttak til world cup i dass. En uke etter løpene i Moss var jeg på G, men på Freidigstafetten tråkket jeg kraftig over. Våren var definitivt spolert, konkurransemessig i alle fall. Treningsmessig var bordet dekket.

Resten av historien er dekket av bloggen:
>> Ingen WorldCup for T Nørbech
>> KonkurranseComeBack på Jukola
>> VM-uttaksløp og vegen dit
>> WOC - miRakel og katastrofe

Treningsfordelingen er interessant, fordi den viser hva en utøver faktisk driver med. Synes selv jeg driver med litt for lite tennis og surfing om dagen. Posten "orientering" inneholder både oppvarming og nedjogg, FYI. Totalt 2330 km løping, fordelt på 270t. 20t styrke, mest stab, dårlig kontinuitet.

Utholdenhetstrening 2016

Oversikten over månedlig trening illustrere godt svingningene gjennom året. At jeg har klart å ha en viss kontinuitet i løpingen tror jeg er den viktigste grunnen til at jeg delvis har lykkes likevel.

Timer trent 2015
Timefordeling på ulike aktivitetstyper

Lærdom fra året er at så lenge jeg trener går det fremover. Grovt regnet hadde jeg i de 52 ukene frem mot VM (for den observante leser fra aug2014 til aug2015)  ca. 12 uker med ingen eller dårlig trening. Det er nok for mye dersom jeg skal kunne ta nye steg.

Planen for 2016 er snart lagt.
Blir det VM?
Blir det NM?
Blir det comeback i KKC?
Vi får se...


11. august 2015

WOC 2015 - mirakel og katastrofe

Noen sier at man ikke klarer å oppnå noe med mindre man tror på det. Jeg trodde aldri jeg skulle bli tatt ut til VM. Ikke på ordentlig, i forkant av testløpene i alle fall. Jeg trodde ikke vi skulle vinne NM stafett i 2012 og 2013 (eller 2014 for den saks skyld). Jeg tror ikke vi kommer til å vinne i år heller, men vi gjør det sikkert likevel. Hva man tror om seg selv er bare tanker, og har ingenting å gjøre med hvilke kapasiteter man innehar.

I år var VM et mål gjennom vinteren, i motsetning til i fjor, og derfor var det mer som stod på spill før uttaket. Om man ikke blir tatt ut er det vanskelig å nå målsetningen. Og jeg hadde som nevnt liten tro på at det skulle skje, men visste at det ikke skulle ha noe å si for sjansene mine til å klare det. Da vi dro til precamp var det god stemning i hodet. Jeg hadde fått sju rette i Lotto, og det var viktig for meg å gripe muligheten. Mirakler skjer som kjent ikke så ofte. At man er avhengig av mirakler for å nå målene sine virker kanskje dumt, men det er ikke dummere enn å tro at man får et velfungerende samfunn uten skatter og avgifter. Alle har hver sin tro.

Alt gikk etter planen. Slapp opp treningen i overkant sent før testløpene, men på precampen begynte rentene å trille inn på konto. For første gang i år hadde jeg power i beina, og orienteringen gikk som en lek (jada, jeg klarte likevel å hoppe over en post på britenes mellomdistansetestløp, men det skjer). Under løpet nevnt i forrige parentes holdt jeg greit tempo. Nærme TG i starten, fordi han bommer på 4. post, og minst like god fart som Magne i avslutningen. Det var ikke VM, men er vel grenser for hvor dårlig form gutta kan være i med noen få uker igjen. Sårt tiltrengt innskudd på selvtillittskontoen. Likevel - on to the next one!

Mellomdistansetestløp del 1 (hoppet over 13. post)

Mellomdistansetestløp del 2

Precamp rullet videre med gode treninger og fin form. Under stafettøkta siste samlingsdag var jeg piggere enn aldri før, og kanskje i mitt livs form. Hadde hvertfall få problemer med tempoet, og tok hjem en overbevisende totalseier i konkurranse med tsjekkere, polakker og spanjoler. For innsatsen vant jeg min første og siste pin i Scotland Challenge, en intern konkurranse med pins i premie, på en dag jeg anså sjansene som minimale (les: hadde ikke trua).

Drag nr 2, stafettøkt. Gaflingen er alltid kort hvis man løper fort.


Under økta fikk jeg første signal på at noe var suboptimalt. Lungene var såre halvvegs ut på drag nr 1, og i pausen mellom dragene kjentes det ut som vi gikk intervaller på ski, med minusgrader i lufta. Ingen ukjent følelse, og det var ingenting annet med kroppen som tydet på at noe var galt. Likevel et lite kryss i margen. Hadde kjørt 100% mitt eget program på samlingen. Ikke spesielt sliten. Eneste jeg hadde å utsette på treningsuka var noen dårlige netter med søvn. Men kroppen tåler ingenting, da eller?

Seierspin - Skottlands nasjonalblomst

Etter hjemkomst trente jeg normalt, men utsatte høyøkter da "skiløper-hosta" fra tirsdag hang igjen. Ikke første gang jeg blir grov i brystet av høyøkter. Da det etter tre dager ikke var noe særlig bedre gikk jeg over til full hvile. Etter tre dager på sofaen ble det plutselig verre. Ingen lover gjelder, verden er forvirret. Da kommer selvfølgelig også uroen snikende. Uansett ingen grunn til full panikk, jeg hadde hatt nærmere 10 problemfrie uker (!), så nå kunne jeg ligge på sofaen frem til VM, uten problemer. Horisontalen ble dermed inntatt. Uten at det hjalp så mye.

Fra å ha god tid til at det begynte å nærme seg avreise gikk det veldig fort. Var sjaber i formen, men på bedringens veg. Det ble bestemt at jeg skulle reise så lenge jeg ikke var smittefarlig. Så da reiste jeg. Det var fredag og fire dager til VM mellom. I sekken hadde jeg drøye to uker uten høyøkter. Forrige gode trening var stafettøkta på precamp, men den økta levde jeg imidlertid godt på. Ifølge Wingstedt hadde jeg kjempegod tid. Et par raske økter og kroppen kommer tilbake, med mindre man har vært helt-i-kjelleren-syk, og det hadde jeg jo ikke. Det var heller ikke første gang jeg har hatt noen dårlige uker frem mot viktige løp. Dårlig oppladning er vel heller regelen, fremfor unntaket, så jeg hadde trua. Og hadde jeg ikke hatt trua hadde det ikke spilt noen rolle, det heller.

Lørdag, tre dager til VM mellom. Gjennomførte en høyøkt i relevant terreng. Følelsen var som forventet, ganske ræva. Kjente meg likevel frisk, og det var godt nok til at vi ble enige om at jeg skulle løpe VM, ta sjansen, og vente til etter løpet med å vurdere om jeg skulle løpe stafett også.

Søndag, to dager til VM mellom. To korte joggeturer, har bra spenning i beina, følelsen fra precamp er ikke langt unna. Har heller ikke blitt noe særlig dårligere i luftveiene etter lørdagens høyøkt. Hei - dette er jo strålende!

Mandag, én dag til VM mellom. Bestemmer meg for å kjøre noen drag på ett til to minutter på model event, dagens eneste trening. Ble sparsomt med o-teknikk da jeg lå på sofaen, så dette var noe jeg visste jeg trengte. Og jeg fikk akkurat det jeg var ute etter. Sklir fint gjennom skogen. Jeg og kartet er enige, og vi plasserer stort sett postene på de samme stedene. Kroppen er imidlertid ganske råtten. Ingen pønsj. Greit nok. Jeg tenkte at siden gårsdagen var bra skulle det ikke ha noe å si at det ikke føltes så bra nå. Jeg føler meg uansett ræva når jeg er nervøs.

Drømmen om VM i fri utfoldelse. Først mirakel, så katastrofe. 

Tirsdag, raceday. Er i godt humør på veg til karantene. Jeg skal debutere i VM. De siste fem årene har vært en fantastisk reise, og i sum en eneste stor opptur. Det begynte med seier i KKC høsten 2011, og siden har jeg aldri landet. Mellomdistansen på VM sendte meg imidlertid ut i et luftig svev, sannsynligvis ny rekord i fritt fall, men heldigvis tok jeg meg inn før jeg nådde bunnen. Løpet startet tungt. Hodet var på plass, offensiv, rasjonell, skarp. Kjenner meg sterk i beina, men har store problemer med å få luft ned i lungene. Jeg skulle være frisk, så det fantes ingenting som skulle kunne bety noenting. Det eneste man kan gjøre er å gi gass. Blodsmaken kom raskt og det svei i lungene. Det gjorde ingenting, det kunne likevel gå fort, det vet alle. Følelser har ingenting å si. Hvertfall ikke de dårlige. Det var likevel som en vond drøm så snart beina ikke fikk servert det sårt tiltrengte oksygenet. Du jobber steinhardt, men har langt fra den fremdriften du mener du fortjener. Før halvveis var jeg over to minutter bak, og med en sterkt negativ formutvikling. Tankene ble tåkete. Så bommet jeg, ble tatt igjen, snublet, og bommet igjen. Den vonde drømmen var et mareritt. Jeg ville ikke til mål, men jeg ville bli ferdig. Det berømte hullet i jorden ble den nye drømmen. Å bli borte, eventuelt våkne opp. Å løpe innløpet var en lidelse. Heldigvis er det ingen, eller i alle fall ikke så mange, som bryr seg. The winner takes it all, og det skal alle taperne være glade for.

>>Kart WOC mellom

Sjefen får info som supplerer de dårlige nyhetene levert av resultatlista. Foto: Erik Borg

Det ble raskt klart at jeg ikke skulle løpe stafett, ei heller være reserve til langdistansen. Dette var i utgangspunktet mine avgjørelser, men jeg tipper utfallet hadde blitt det samme dersom jeg hadde sagt at jeg var klar til å løpe. Følelser betyr ingenting, og resultatlista lyver aldri. Jeg var i kjelleren, knust i tusen knas. Jeg prøvde å glede meg over fantastiske prestasjoner av lagkamerater og andre o-venner for å bli glad igjen, og lykkes delvis. Spesielt lille Håkons sølvmedalje, Øysteins første VM-medaljer og Maris første individuelle medalje var kult å oppleve.

Man kan si hva man vil i ettertid, og i ettertid er det oftere lettere å si noe, men det er fordi det man sier i ettertid ikke har noenting å si for fortiden. Dessverre. Jeg sitter igjen med en fantastisk erfaring, og opplevelsen av å løpe VM har gitt meg motivasjon til å gjenskape årets mirakel til neste år. Det blir nok enda vanskeligere å komme på laget, noe som gjør at jeg har enda mindre trua på at det kommer til å skje. Det hindrer meg likevel ikke i å prøve. Hva jeg tror har ingenting å si. Det som betyr noe er hva jeg vil, og det jeg vil er å løpe orientering.

5. juli 2015

VM-uttaksløp; söknad levererat

Etter en vårsesong noe preget av småskader og småtrøbbel i topplokket (i kombo) har det gått fremover for hver uke. Jukola var en etterlengtet opptur, og deretter dro jeg på samling til Nordland med en fartsfylt gjeng. Bodde på skole under Nordland 3-dagers og flyttet deretter inn hos orienteringslegenden Arnold Danielsen, Bjørns bestefar. Godt med trening og nydelige løp. Ble satt på plass av "hjemmehåpet" Bjørn, men fikk tilbakemeldinger fra kroppen om at jeg var på rett veg. 

Raske gutter hjelper til med postinntaking etter siste løp i Nordland 3-dagers. 
Fartsfylt gjeng spiser frokost hos bestefar Arnold.
Etter Nordland rasket jeg med meg en andreplass i sesongens første norgescupløp (første fullførte norgescupløp) på O-festivalens mellomdistanse. Nordlandseffekten slo inn umiddelbart. Precamp i Bølgenhøgda med eldste blad Jarvis var det siste som skulle til for å finstille maskineriet.

>>Kart 1 O-festivalen mellom

Dette var utvilsomt deilig, etter å ha vært mest for meg selv store deler av vårsesongen er det ikke alltid lett å vite hvor man står. Man kan bli usikker, både på fysisk form og mental helse, men det eneste man kan gjøre er å gjøre sin greie, og håpe at det tar deg rett veg. Mitt tips er å sørge for at din greie gir deg glede uavhengig av hvordan det ender til slutt, så er det ikke bortkasta selv om målene ikke innfris. Jeg er heldig som tror på at min greie også er det beste for meg dersom jeg vil nå mitt mål, nemlig å løpe VM i Skottland, så jeg trenger ikke tenke på om jeg burde gjort noe annet. Min greie hadde nå tatt meg fra et totalt mislykket testløp i april og overtråkk rett før TIO, til andreplass i et norgescupløp, en halv uke før de viktige VM-testløpene. Fornøyd med det, kan man si, mildt.

Med ferskt påfyll av selvtillitt var jeg på testløpene i stand til å levere det jeg er god for, men selvfølgelig finnes det alltid rom for forbedring. Føler at jeg har vært bra gjennom hele våren, med unntak av testløpshelgen i april, og det var derfor helt rått å endelig kunne vise seg frem. En fjerdeplass på mellomdistanse, tett bak Bjørn og en Nordberg som kanskje ikke skal løpe VM (?), og en tredjeplass på langdistanse er det jeg kunne dra opp av sekken. Langen var brutal. Mellomen var tøff, men varene ble i alle fall levert og fakturaen er på veg til å forfalle. Jeg håper inderlig at det kan holde til en plass på VM-laget, men det er små marginer i toppen. Ingenting overrasker meg lenger, og jeg forventer ingenting, ingenting annet enn at dersom jeg får sjansen, så skal jeg gripe den med begge hender.

>>Kart 2 VM-test mellom

>>Kart 3 VM-test lang (med like lang kommentar som løpet var brutalt)

Topp seks VM-uttaksløp langdistanse. Pic: A Tiltnes som ble nr 8.



15. juni 2015

Jukolan Viesti; back in biz

Et aldri så lite comeback til slik jeg kjenner meg selv og slik jeg ønsker å være. Årets Jukola var heftig! Terrenget var slik det ofte er, teknisk krevende og tidvis meget fint. TET-brødrene startet det hele med precamp torsdag og fredag, for å finslipe teknikken og tømme hodet for andre tanker enn bunnsolid Tyrving-løping. To fine økter og maksimert relaxering. På lørdag fikk jeg med meg model event og damestafetten på TV før jeg inntok horisontalen i 18-tiden. Der ble jeg mer eller mindre til jeg stod opp 03:45, klar for sisteetappe. UK utnevnte meg altså til anker, og heldigvis er jeg den tyngste på laget. I sisteetappesammenheng er jeg likevel en lettvekter. De eneste gangene jeg kan huske å ha løpt sisteetape er en KM stafett for lenge siden, også for Tyrving, og to ganger i Freidigstafetten (seier den første gangen og DNF den siste) i nyere tid.

Tyrving-boys precamping like royals. Foto: Anders Aladdin Tiltnes

Hvorfor har jeg (nesten) ikke løpt sisteetappe før? Jeg er da ganske god, og gode løpere løper sisteetappe. Svaret er enkelt. I Ringerike løp jeg sjelden stafett. Som ungdom fikk jeg prøvd meg på diverse lag i 10Mila (Heming, Konnerud, Liv Fossekallen og Eiker - takk skal dere ha!), dog med blandet hell. Deretter løp jeg noen 10Mila og Jukola på et av ROLs herrelag, men med drøye etappelengder og for liten pondus ble det stort sett "pojksträckan". Omsider ble jeg Tyrvingløper, og stafetteventyret kunne for alvor starte. Med gode løpere i klubben har det vært min oppgave å føre laget trygt gjennom skogen og frem til kartplanken. Helt til i fjor. Da ble jeg tildelt sisteetappe i Jukola, verdens største stafett. Formen var knallbra og jeg var klar. Skuffelsen var derfor stor da jeg måtte kaste inn håndduken på grunn av en brukket tå. Skuffet - men også lettet. Det er kanskje rart å bli lettet over å ikke få gjøre noe man elsker, men situasjonene man kommer i på vegen til de store begivenhetene kan være preget av stress, og noen ganger svært mye stress. Idrett er enkelt, men veldig komplisert. Viktig, og samtidig ganske uviktig. Fornøyelig, i det store og hele, men tidvis ulidelig stressende. Stress er for alle som har opplevd det ikke en spesielt deilig følelse, men uten dette stresset faller mye av meningen med idretten bort, for min del i alle fall. Det kan kanskje sammenliknes med smerten man føler når man presser kroppen maksimalt. Vondt og deilig på samme tid, og jo vondere, jo deiligere. Tanken på at man slipper smerten stresset påfører en kan gi en følelse av lettelse. Man vet derimot at den er falsk, at den raskt går over og at den etterlater seg skuffelse og vemod. Derfor var jeg glad for at jeg i år skulle få sjansen igjen!


Få sjansen til å bli stresset. Etterpå kan man bli lettet, en lettelse av den virkelig gode sorten, som er ekte og varer lenge, og kun etterlater seg glede og gode minner. Om man har taklet stresset på en god måte, vel å merke. Denne lettelsen er hva man er på jakt etter, og årets Jukola ga meg akkurat det jeg jaget. Jeg løp ut som nr 13, snaut 20 minutter bak tet. Stressnivået hadde vært høyere dersom jeg hadde gått ut blant de første, noe som fort kan skje med bra lag, men med mine få sisteetappeopptredener var det likevel sjeldent høyt. Med en helt annen vårsesong enn fjorårets i baklomma ble det et bra løp, litt tunge bein og én bom for mye, én plass tapt og en respektabel 14. plass. Da jeg fikk lettelsen jeg så iherdig jaget merket jeg imidlertid at det var noe som manglet. Noe jeg ikke hadde fått. Selv om jeg ikke helt vet hva det er, kan jeg ganske sikkert påstå at det har med den bommen for mye og de tunge beina å gjøre. Det er dette man er på jakt etter. Maksimalt stress - ideell gjennomføring.

TET-brothers gjør målområdet til stedet å være. Foto: A Tiltnes

Jukola ga meg masse - stress, lettelse og kvalitetstid med høykvalitetsmennesker. Jeg vil imidlertid ha mer. Som en hai svømmer jeg rundt bare for å få puste, konstant sulten. Om jeg finner en blåhval, vinner Jukola eller kanskje VM, kan det hende jeg blir mett og legger opp. Deretter kan jeg bli en rev, luskende rundt etter gode leveranser på nattløp og korte etapper. Rev skal jeg være så lenge jeg lever, i mellomtiden svømmer jeg rundt på jakt etter stress.

29. april 2015

Ingen WC Halden/Uddevalla for T Nørbech

Endelig er testløpene ferdig og uttaket klart. Dessverre fant ikke UK plass til meg i laget, noe som er forståelig med tanke på at jeg ikke løp noen av uttaksløpene (startet i Lørdagskjappen, men det endte katastrofalt). Likevel hadde jeg et håp om at fjorårets gode løp, og bekreftelse på at jeg er greit på G denne våren også, skulle være nok til å skli meg inn på en av de siste plassene.

En kneskade kom snikende før Vårspretten, og den siste uka før testløpene gjennomførte jeg én økt i basseng og én på ellipsemaskin. Resten av tida prøvde jeg å avlaste så mye som mulig, med innslag av litt bevegelse som gåing og søndagstursykling. Kneet var ikke så ille under Lørdagskjappen, men hodet var i et annet univers. En svært tung dag, spesielt når farten igrunn var god nok. Skuffelsen var total, så ille at jeg ble uvel. Jeg bannet på at jeg skulle løpe langdistansen, men etter at fornuften kom snikende tilbake i kroppen innså jeg at jeg måtte holde meg til planen og stå over.

Så planen for helgen ble fulgt, ett løp, én sjanse, og jeg grep den ikke. Planen for våren går dermed i oppløsning. Jeg skulle løpe World Cup, få verdifull internasjonal erfaring og sannsynligvis forbedre egen plassering på verdensrankingen med en god slump. Ikke dumt med tanke på et eventuelt VM. Nå blir det endring, og sånn umiddelbart kan jeg ikke si at forandring fryder.

Muligens er det en fordel å ikke løpe konkurranser i juni, men heller fokusere på god og bærekraftig trening. På den måten er nok kroppen best mulig rustet til VM-testløp og senere for VM, men likevel er det å løpe konkurranser det jeg vil gjøre. Små løp, store løp, viktige løp og i noens øyne uviktige løp, selv om vi alle vet at den slags løp ikke finnes. Live to race! - som en klok mann en gang sa.

Race to live.

Nå er blikket rettet mot 10Mila, Jukola og Nordnorsk 3days. Tyrving-brødrene viste eksepsjonell løping under Smaaleneneløpet. Blir det klubbrekord skal vi feire med kake og hvite skjorter, om det ikke blir klubbrekord blir det kun hvite skjorter. Feiring blir det uansett.

Les mer om uttaket til verdenscupen her.


Ringblad fikk med seg hva som skjedde, dog løp jeg fra 8. til 6., og ikke fra 5. til 9. Det er marginalt lettere å forstå.
Klikker du på bildet får du se artikkelen. Foto: Erik Borg


17. mars 2015

Stafett (action i skogen - action på webster)

Oppsummeringen av fjorårssesongen er lagt i skuffen, men ikke glemt. Den danner grunnlaget for 2015, og det er viktig med et godt grunnlag, for som vi vet er 2015 alles store sjanse til å oppleve sin beste sesong noensinne. Årets vinter går enda fortere enn forrige års vinter, som gikk fortere enn den før der igjen, som igjen gikk fortere enn respektive vinters foregående vinter. Derfor er det på høy tid at det blir action på bloggen, da det ikke har vært så rent lite action i skogen de siste ukene.

Etter flerfoldige mil på ski er det digg å endelig kunne strekke ut i tørr furuskog. Under forrige ukes landslagssamling i Skåne ble det mange gode økter, og en man spesielt skulle ønske man var med på, dersom man ikke var der, er stafettøkta tirsdag morgen.

Stafettøkt tirsdag morgen

Økta var full av nerver. En stafettøkt med Forbundet er ikke akkurat en forberedelse til KM stafett, eller 15-stafetten for den saks skyld. Gjennomføringen var OK, og dersom jeg løfter fysikken et par hakk har jeg kanskje noe i en VM-stafett å gjøre, men foreløpig må det et prikkfritt løp til, og det er vanskelig å levere på bestilling. Et av målene for 2015 er å være i så bra skikk at jeg kan levere VM-stafettløp på bestilling. Inntil videre får jeg konsentrere meg om 10Mila, Jukola og NM stafett. Med Tyrving-style løping trenger man ikke rare fysikken for å levere gode løp likevel.