OE - Original Enthusiast

Så er vi her igjen. Viktige løp står på trappene og jeg er klar til å åpne døra. Mitt livs heftigste vårsesong gjorde som kjent at jeg ble tatt ut til VM, mellomdistanse og stafett. At jeg skulle få løpe stafett for Norge, med Carl Godager Kaas og Olav Lundanes, rakk nok ikke helt å gå opp for meg før jeg skjønte at VM-deltakelsen virkelig stod i fare.

Under WC-runden i Imatra, Finland, sparket jeg borti en fortauskant og fikk et brudd i stortåa. Ble nr 11 i løpet - og jeg blir ikke overrasket dersom den står som min beste WC-sprint noensinne. Tåa var såpass bra at det tok lang tid å bestemme seg for å droppe Jukola. Slagskader gjør jo forferdelig vondt i starten, men blir som regel bra ganske fort. Da jeg kom hjem tok jeg MR bare for å være på den sikre siden. Så fulgte intens planlegging av tiden frem mot VM, med flere ulike scenarioer avhengig av hvor fort tåa ble bra. Jeg hadde bygget opp god selvtillitt fra VM-samling i mai og verdenscupløp i juni, og følte at jeg ikke trengte mange løpeøktene før jeg virkelig var klar for VM-løpene. Da helings-fremdriften var laber ble jeg lite overrasket da legene fant ut at tåa var brukket. Alle planer ble strøket. Det ble bestemt at jeg skulle trene så godt det lot seg gjøre uten å belaste bruddet, for så å gjøre en ny vurdering når det nærmet seg avreise til VM. Det var blytung stemning i hodet! Forutsetningene for slik trening var best i Norge, og ikke på precamp i Italia. Jeg gikk på rulleski, løp i vann og rodde på romaskin. Rakk forøvrig å ro 42 km på de tre øktene jeg hadde - omtrent like langt som jeg har løpt på bane i hele år (dæven!). Treningen gikk utrolig bra, men tåa ble ikke bedre. For hver dag som gikk mistet jeg gradvis håpet. Etter en prat med OLT ble det bestemt at VM går uten meg i år.

Relevant og irrelevant snacks fra kartarkivet:
>>Kart med comments fra Imatra-sprinten. GPS'en er skakk, men man skjønner tegninga.
>>Kart med comments fra WC-mellom på Kongsberg.
>>Kart med comments fra Tradisjonsbæreren. Et av årets beste og koseligste løp!

Bedre sprintstemning på samling i Italia enn på WC i Finland. Foto: Jan Kocbach

VM er det største man kan være med på som o-løper. Men er det det kuleste løpet? Langt ifra. Likevel vil man være med. Det finnes bare dårlige unnskyldninger for den eventuelt dårlige formen du er i, det finnes ingen andre løp konkurrentene dine forbereder seg mer til og derfor finnes det ingen andre løp med mer presisje (selv om KKC kommer ganske nærme). Hvorfor vil man løpe løp med høy prestisje? Et relativt vanskelig spørsmål, men det som ligger i bunn er at man satser orientering for å løpe godt og få respekt (sitat Anders Tiltnes), og høy prestisje gir som regel mye respekt.

Spikrer poster under Andalucia O-Meeting '14

Sjekk ut bildet fra Andalucia O-Meeting i år. Jeg løp E2, drømte om StudentVM og å debutere på langdistansen i NM. Samtidig drømte jeg om nok en gang å vinne KKC, verdens vanskeligste flerdagers konkurranse. Til høsten har jeg alle muligheter!

NOF skriver om stressfraktur, men usikker på om det er det rette ordet. Halvor mente det kanskje var fordi jeg var stresset da det skjedde, noe som høres logisk ut, i og med at det var et sprintløp.

Uansett hva man kaller stemninga i tåa blir jeg orienteringsentusiast en stund fremover. Next up er Italia, så en liten porsjon VM blir det likevel, men sannsynligvis en større porsjon gelato. Jeg er en OE, og vil alltid vite hvordan man gjør det, og alltid gjøre det på den beste måten.







- peace