Steinaldermat

Helt siden Prosjekt 100*Ringkolltoppen gikk skeis har jeg ruget på en oppfølger. Jeg har vært innom mye rart, og nesten alt har vært av slaget store fysiske utfordringer, men det nye prosjektet er i større grad av psykisk utfordrende karakter, ikke minst for hjernens kreative deler.

I 2008 gikk mye på tverke, jeg trente lite og konkurrerte nesten ingenting. I den perioden tenkte jeg mange helserelaterte tanker, og var innom tanken på diett. Dette er et dødsskummelt ord som man helst hører i forbindelse med sykdom, fedme eller syk fedme, noe Caplex' definisjon har mye av "skylden" for. En annen tolkning av ordet diett er fra dets greske opphav diaita, altså levevis. Denne liker jeg godt. Jeg har altså på nytt kommet inn på tanken om å i større grad kontrollere det jeg putter i meg, mye på grunn av en kompis og en kjæreste (Ida). Det nye prosjektet blir ikke like hårete og umulig å oppnå som jeg først, etter nederlaget for 100*Ringkollen, annonserte. Det er ingen fasitsvar, rette linjer, sammenlignbare tider eller mål for når det er ferdig. Det handler rett og slett om å senke inntak av karbohydrater, slik at kroppen forstår at det er fett den skal forbrenne. Jeg må spise mer kjøtt og fisk, og mye mer grønnsaker (og mindre brød, pasta, ris, poteter og godis). Det blir mer proteiner, mer fett, og veldig mange flere vitaminer og mineraler. Målet er at kroppen skal bli sterk og frisk!

Så tenker jeg - hva med langløp, flerdagersløp og Iron Man? Da skal man jo karbo-lade som bare s****?! Men hvis kroppen forbrenner mye fett, og lite glykogen, så trenger kroppen mye fett, og lite karbohydrater. Denne karen spiser steinaldermat og driver med triatlon (VM-deltakelse for USA som 51-åring), karbo-laderes ultimate utfordring.