TurbO way of life

Etter en skuffende NM-helg er det deilig å ta det veldig nede, innta en minst mulig ergonomisk gunstig posisjon i sofaen, fyre opp Torshiba'n og se hva som går. Egentlig har det ikke så mye å si heller, hva som går. Alt duger, og tilbudet er jo stort sett identisk med gårsdagens. Ei heller er dette av særs høy viktighet, da det er kcal brent per minutt som er essensielt, og denne skal være så lav som mulig, skjønt uten å sove.

Prøver altså å leve i TurbO-fart, i håp om å oppnå fullkommen forståelse. Når dette skjer, vil jeg ikke lenger ha behov for energi fra eksterne kilder. Alt jeg trenger vil komme innenfra, og jeg kan gå fra å være en maskin som bare er opptatt av profitt, til bare å være - og forstå.

Vinteren vil bli viet til dette ene, fullkomne. Allerede i høst vil jeg komme til et viktig og svært tilfredsstillende prestadium. Apati vil dominere sinnstilstanden. En deilig følelse kommer sigende, følelsen av at chipsen som nettopp ble spist ikke vil gå til spille i form av varme og bevegelse, ei heller Solstick'en (eller middagen for den saks skyld). Ut i de kalde vintermåneder vil hver eneste prosess i kroppen gå så sakte at man kjenner dem som hjerteslag. dunk ... dunk ... dunk ... - oksygen binder seg til hemoglobin. Når våren banker på døren vil alt komme innenfra, og det vil nesten være bunnløst. Helt til høsten vil det vare. Og så får man lade igjen.