I dag var det langdistanse i Nordisk Mesterskap, distansen som skiller klinten fra hveten, joggere fra løpere, gutter fra menn, Sjokade fra Nugatti. Det finnes ingen andre måter, til å unngå å bli tråkket og spyttet på, enn å kline til og vise at man duger. I dag var dagen der spinkle, veike, langhåra men allikevel glatte stockholmere (& omegn) skulle vise hardbarka nordmenn hvor skapet skulle stå, og det på selveste langdistansen. Det er skummelt i Finske skoger, men er man venn med en svenske er man trygg. Man skal vise respekt for skogens elementer. Mose, trær, steiner, bekker, svensker. Kommer man på kant med dem vil de gjøre deg vondt, der den gangen jeg prøvde å krangle med en myr står som et gyllent eksempel (det endte med tap, og som straff måtte jeg løpe med ankelprotese resten av livet). I morgen skal jeg grave ned et knekkebrød i innløpet, ofre en sild ved sistepost og sette ut kjøttboller med mos på drikkestasjon, alt for å blidgjøre Karl XVI Gustavs ånd, som tydeligvis holder til i berghellene rundt Salo by.
Slaget ved Topjoki.
I morgen derimot, får man svaret på hvem som er mest vellykket som nasjon. Hvem som hadde vunnet gjørmebryting av Silvia og Sonja, hva som er best av knekkebrød og olje, hvem som faktisk vant Napoleonskrigen - om grensa faktisk skal gå der den går i dag. Det er i morgen det gjelder.
glad
SvarSlett