Om viljestyrke og intervaller og sånt

Reiste fra TurbO med friskt mot, veldig full mage og masse klær på - gledet meg som vanlig til å trene. Smilte bredt idet jeg spant forbi Lohove, og da jeg ankom Idrettsbygget Dragvoll var sommerfuglene både store og mange. Dro kortet, fikk av meg fleecen og tuslet mot vektløfter-/cardio-rommet. Det skulle trenes, og det hardt! At halve Trondheim hadde bestemt seg for å trene akkurat denne mandagskvelden, satt en liten demper på humøret, spesielt da jeg møtte "damp-veggen" i døra.

De fleste som har litt erfaring med fysisk fostring vet at intervall-trening kan være vondt. Smerten det er snakk om her er selvfølgelig go'smerte, men go'smerte kan også være tungt for psyken. Rett som det er vil man bare avslutte, legge seg ned, drikke cola og komme seg hjem. Som regel rekker man å komme et stykke ut i økta før "knekken" inntreffer (slik at man ikke vil føle at man må sette liv på spill for å komme i mål), men denne kvelden skulle det bli annerledes. På planen stod 5*5 minutter, vekselsvis sitte og stå annethvert minutt, intensitet hard. Det første minuttet med sitting gikk tungt og det første minuttet stående - enda tyngre. Underveis i det første dragets tredje minutt intraff det tilsynelatende uungåelige, og knekken var et faktum. Herfra og inn var det blod svette og tårer (usannsynlig svett stemning på Dragvoll denne kvelden, så tipper at ingen la merke til det siste). Dragene #2, #3, #4 og #5 er et sort hull i hukommelsen, og jeg kan heller ikke si med sikkerhet hvordan jeg kom meg hjem til TurbO. Det eneste som er sikkert er at livet ikke har vært så godt som det er nå på lang, lang tid. At 4*5 minutter av fortiden er borte (ofret til høyere makter?), ser jeg på som en av mine beste investeringer - noen sinne.

Klokka sa takk for seg etter drag #4.