- alt jeg hadde.
Hvorfor?
Vanskelig å si. Deilig å lide? Kjente i første bakken gleden av å "trykke på". Tenkte å holde det oppe en stund, et kvarter kanskje, men så stivnet jeg liksom aldri.
Regn som pisker mot brillene. "Shit mann, det er sånn det er å leve!".
Kjenne gleden av å trene, bli sliten av andre ting enn skole og tur på kroa.
Det er én følelse jeg unner alle mennesker. Følelsen alle bør få oppleve minst én gang i livet, som en slags milepæl, en egenskap ved kroppen man vil erfare. Denne følelsen innebærer å legge ut på en distanse, i en fysisk krevende aktivitetsform, i et tempo man vet man ikke kan klare - for så å se hvor langt det holder. Bare mate, hate, og elske. Man klarer jo litt til, noen minutter, noen meter. "Skal jeg gi meg nå kan jeg like godt gi meg litt senere". Mange idrettsutøvere er sadister. Følelsen jeg prater om kan ikke oppnåes bare ved å legge ut i et idiotisk åpningstempo. Følelsen kommer først når man innser at man ikke kan gi seg. Man må til mål, vinne over kroppen, holde ut litt til. Farten blir etter hvert uviktig - så lenge den er så høy som mulig. Å sprekke totalt er å tape, oppleve ukontrollert lidelse av høy grad. Å tøye sine egne grenser er å vinne, oppleve at man kan mer enn man tror, bare man prøver.
"I run to see who has the most guts." - Pre
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Skriv en kommentar