Gråtoner

Etter en rolig vår med tanke på orientering begynner jeg å kjenne på kroppen hva den egentlig har lyst til, og det er langt fra krykke-humping og eksamenslesing. For et par dager siden syklet jeg relativt fort hjem fra skolen, fortere enn jeg pleier og fortere enn jeg trodde kroppen hadde godt av. Men så kjente jeg, at etter hvert som det brant i musklene, smilte kroppen bredere og bredere, "det er dette jeg er laget for". Verden stoppet, akkurat ved gamle Berg studentby. Det eneste som fantes var meg, lyden av hjerteslag og rask pust. Jeg var i tunnelen. Fullt konsentrert, offensiv og balansert. Det var umulig å stoppe, alt man ville var å male, mate, knuse - vinne. Melkesyra bredte seg og svetten rant. Idet jeg runda Bunnpris på Moholt kunne jeg nesten ikke huske sist gang jeg var så lykkelig.

... og 'de andre' hadde ikke sjans.