Noen sier at man ikke klarer å oppnå noe med mindre man tror på det. Jeg trodde aldri jeg skulle bli tatt ut til VM. Ikke på ordentlig, i forkant av testløpene i alle fall. Jeg trodde ikke vi skulle vinne NM stafett i 2012 og 2013 (eller 2014 for den saks skyld). Jeg tror ikke vi kommer til å vinne i år heller, men vi gjør det sikkert likevel. Hva man tror om seg selv er bare tanker, og har ingenting å gjøre med hvilke kapasiteter man innehar.
I år var VM et mål gjennom vinteren, i motsetning til i fjor, og derfor var det mer som stod på spill før uttaket. Om man ikke blir tatt ut er det vanskelig å nå målsetningen. Og jeg hadde som nevnt liten tro på at det skulle skje, men visste at det ikke skulle ha noe å si for sjansene mine til å klare det. Da vi dro til precamp var det god stemning i hodet. Jeg hadde fått sju rette i Lotto, og det var viktig for meg å gripe muligheten. Mirakler skjer som kjent ikke så ofte. At man er avhengig av mirakler for å nå målene sine virker kanskje dumt, men det er ikke dummere enn å tro at man får et velfungerende samfunn uten skatter og avgifter. Alle har hver sin tro.
Alt gikk etter planen. Slapp opp treningen i overkant sent før testløpene, men på precampen begynte rentene å trille inn på konto. For første gang i år hadde jeg power i beina, og orienteringen gikk som en lek (jada, jeg klarte likevel å hoppe over en post på britenes mellomdistansetestløp, men det skjer). Under løpet nevnt i forrige parentes holdt jeg greit tempo. Nærme TG i starten, fordi han bommer på 4. post, og minst like god fart som Magne i avslutningen. Det var ikke VM, men er vel grenser for hvor dårlig form gutta kan være i med noen få uker igjen. Sårt tiltrengt innskudd på selvtillittskontoen. Likevel - on to the next one!
 |
| Mellomdistansetestløp del 1 (hoppet over 13. post) |
 |
| Mellomdistansetestløp del 2 |
Precamp rullet videre med gode treninger og fin form. Under stafettøkta siste samlingsdag var jeg piggere enn aldri før, og kanskje i mitt livs form. Hadde hvertfall få problemer med tempoet, og tok hjem en overbevisende totalseier i konkurranse med tsjekkere, polakker og spanjoler. For innsatsen vant jeg min første og siste pin i Scotland Challenge, en intern konkurranse med pins i premie, på en dag jeg anså sjansene som minimale (les: hadde
ikke trua).
 |
Drag nr 2, stafettøkt. Gaflingen er alltid kort hvis man løper fort.
|
Under økta fikk jeg første signal på at noe var suboptimalt. Lungene var såre halvvegs ut på drag nr 1, og i pausen mellom dragene kjentes det ut som vi gikk intervaller på ski, med minusgrader i lufta. Ingen ukjent følelse, og det var ingenting annet med kroppen som tydet på at noe var galt. Likevel et lite kryss i margen. Hadde kjørt 100% mitt eget program på samlingen. Ikke spesielt sliten. Eneste jeg hadde å utsette på treningsuka var noen dårlige netter med søvn. Men kroppen tåler ingenting, da eller?
 |
| Seierspin - Skottlands nasjonalblomst |
Etter hjemkomst trente jeg normalt, men utsatte høyøkter da "skiløper-hosta" fra tirsdag hang igjen. Ikke første gang jeg blir grov i brystet av høyøkter. Da det etter tre dager ikke var noe særlig bedre gikk jeg over til
full hvile. Etter tre dager på sofaen ble det plutselig verre. Ingen lover gjelder, verden er forvirret. Da kommer selvfølgelig også uroen snikende. Uansett ingen grunn til
full panikk, jeg hadde hatt nærmere 10 problemfrie uker (!), så nå kunne jeg ligge på sofaen frem til VM, uten problemer. Horisontalen ble dermed inntatt. Uten at det hjalp så mye.
Fra å ha god tid til at det begynte å nærme seg avreise gikk det veldig fort. Var sjaber i formen, men på bedringens veg. Det ble bestemt at jeg skulle reise så lenge jeg ikke var smittefarlig. Så da reiste jeg. Det var fredag og fire dager til VM mellom. I sekken hadde jeg drøye to uker uten høyøkter. Forrige gode trening var stafettøkta på precamp, men den økta levde jeg imidlertid godt på. Ifølge Wingstedt hadde jeg kjempegod tid. Et par raske økter og kroppen kommer tilbake, med mindre man har vært helt-i-kjelleren-syk, og det hadde jeg jo ikke. Det var heller ikke første gang jeg har hatt noen dårlige uker frem mot viktige løp. Dårlig oppladning er vel heller regelen, fremfor unntaket, så jeg hadde trua. Og hadde jeg ikke hatt trua hadde det ikke spilt noen rolle, det heller.
Lørdag, tre dager til VM mellom. Gjennomførte en høyøkt i relevant terreng. Følelsen var som forventet, ganske ræva. Kjente meg likevel frisk, og det var godt nok til at vi ble enige om at jeg skulle løpe VM, ta sjansen, og vente til etter løpet med å vurdere om jeg skulle løpe stafett også.
Søndag, to dager til VM mellom. To korte joggeturer, har bra spenning i beina, følelsen fra precamp er ikke langt unna. Har heller ikke blitt noe særlig dårligere i luftveiene etter lørdagens høyøkt. Hei - dette er jo strålende!
Mandag, én dag til VM mellom. Bestemmer meg for å kjøre noen drag på ett til to minutter på model event, dagens eneste trening. Ble sparsomt med o-teknikk da jeg lå på sofaen, så dette var noe jeg visste jeg trengte. Og jeg fikk akkurat det jeg var ute etter. Sklir fint gjennom skogen. Jeg og kartet er enige, og vi plasserer stort sett postene på de samme stedene. Kroppen er imidlertid ganske råtten. Ingen pønsj. Greit nok. Jeg tenkte at siden gårsdagen var bra skulle det ikke ha noe å si at det ikke føltes så bra nå. Jeg føler meg uansett ræva når jeg er nervøs.
 |
| Drømmen om VM i fri utfoldelse. Først mirakel, så katastrofe. |
Tirsdag, raceday. Er i godt humør på veg til karantene. Jeg skal debutere i VM. De siste fem årene har vært en fantastisk reise, og i sum en eneste stor opptur. Det begynte med seier i KKC høsten 2011, og siden har jeg aldri landet. Mellomdistansen på VM sendte meg imidlertid ut i et luftig svev, sannsynligvis ny rekord i fritt fall, men heldigvis tok jeg meg inn før jeg nådde bunnen. Løpet startet tungt. Hodet var på plass, offensiv, rasjonell, skarp. Kjenner meg sterk i beina, men har store problemer med å få luft ned i lungene. Jeg skulle være frisk, så det fantes ingenting som skulle kunne bety noenting. Det eneste man kan gjøre er å gi gass. Blodsmaken kom raskt og det svei i lungene. Det gjorde ingenting, det kunne likevel gå fort, det vet alle. Følelser har ingenting å si. Hvertfall ikke de dårlige. Det var likevel som en vond drøm så snart beina ikke fikk servert det sårt tiltrengte oksygenet. Du jobber steinhardt, men har langt fra den fremdriften du mener du fortjener. Før halvveis var jeg over to minutter bak, og med en sterkt negativ formutvikling. Tankene ble tåkete. Så bommet jeg, ble tatt igjen, snublet, og bommet igjen. Den vonde drømmen var et mareritt. Jeg ville ikke til mål, men jeg ville bli ferdig. Det berømte hullet i jorden ble den nye drømmen. Å bli borte, eventuelt våkne opp. Å løpe innløpet var en lidelse. Heldigvis er det ingen, eller i alle fall ikke så mange, som bryr seg. The winner takes it all, og det skal alle taperne være glade for.
>>Kart WOC mellom
 |
| Sjefen får info som supplerer de dårlige nyhetene levert av resultatlista. Foto: Erik Borg |
Det ble raskt klart at jeg ikke skulle løpe stafett, ei heller være reserve til langdistansen. Dette var i utgangspunktet mine avgjørelser, men jeg tipper utfallet hadde blitt det samme dersom jeg hadde sagt at jeg var klar til å løpe. Følelser betyr ingenting, og resultatlista lyver aldri. Jeg var i kjelleren, knust i tusen knas. Jeg prøvde å glede meg over fantastiske prestasjoner av lagkamerater og andre o-venner for å bli glad igjen, og lykkes delvis. Spesielt lille Håkons sølvmedalje, Øysteins første VM-medaljer og Maris første individuelle medalje var kult å oppleve.
Man kan si hva man vil i ettertid, og i ettertid er det oftere lettere å si noe, men det er fordi det man sier i ettertid ikke har noenting å si for fortiden. Dessverre. Jeg sitter igjen med en fantastisk erfaring, og opplevelsen av å løpe VM har gitt meg motivasjon til å gjenskape årets mirakel til neste år. Det blir nok enda vanskeligere å komme på laget, noe som gjør at jeg har enda mindre trua på at det kommer til å skje. Det hindrer meg likevel ikke i å prøve. Hva jeg tror har ingenting å si.
Det som betyr noe er hva jeg vil, og det jeg vil er å løpe orientering.
