 |
| Tyrving-boys precamping like royals. Foto: Anders Aladdin Tiltnes |
Hvorfor har jeg (nesten) ikke løpt sisteetappe før? Jeg er da ganske god, og gode løpere løper sisteetappe. Svaret er enkelt. I Ringerike løp jeg sjelden stafett. Som ungdom fikk jeg prøvd meg på diverse lag i 10Mila (Heming, Konnerud, Liv Fossekallen og Eiker - takk skal dere ha!), dog med blandet hell. Deretter løp jeg noen 10Mila og Jukola på et av ROLs herrelag, men med drøye etappelengder og for liten pondus ble det stort sett "pojksträckan". Omsider ble jeg Tyrvingløper, og stafetteventyret kunne for alvor starte. Med gode løpere i klubben har det vært min oppgave å føre laget trygt gjennom skogen og frem til kartplanken. Helt til i fjor. Da ble jeg tildelt sisteetappe i Jukola, verdens største stafett. Formen var knallbra og jeg var klar. Skuffelsen var derfor stor da jeg måtte kaste inn håndduken på grunn av en brukket tå. Skuffet - men også lettet. Det er kanskje rart å bli lettet over å ikke få gjøre noe man elsker, men situasjonene man kommer i på vegen til de store begivenhetene kan være preget av stress, og noen ganger svært mye stress. Idrett er enkelt, men veldig komplisert. Viktig, og samtidig ganske uviktig. Fornøyelig, i det store og hele, men tidvis ulidelig stressende. Stress er for alle som har opplevd det ikke en spesielt deilig følelse, men uten dette stresset faller mye av meningen med idretten bort, for min del i alle fall. Det kan kanskje sammenliknes med smerten man føler når man presser kroppen maksimalt. Vondt og deilig på samme tid, og jo vondere, jo deiligere. Tanken på at man slipper smerten stresset påfører en kan gi en følelse av lettelse. Man vet derimot at den er falsk, at den raskt går over og at den etterlater seg skuffelse og vemod. Derfor var jeg glad for at jeg i år skulle få sjansen igjen!
Få sjansen til å bli stresset. Etterpå kan man bli lettet, en lettelse av den virkelig gode sorten, som er ekte og varer lenge, og kun etterlater seg glede og gode minner. Om man har taklet stresset på en god måte, vel å merke. Denne lettelsen er hva man er på jakt etter, og årets Jukola ga meg akkurat det jeg jaget. Jeg løp ut som nr 13, snaut 20 minutter bak tet. Stressnivået hadde vært høyere dersom jeg hadde gått ut blant de første, noe som fort kan skje med bra lag, men med mine få sisteetappeopptredener var det likevel sjeldent høyt. Med en helt annen vårsesong enn fjorårets i baklomma ble det et bra løp, litt tunge bein og én bom for mye, én plass tapt og en respektabel 14. plass. Da jeg fikk lettelsen jeg så iherdig jaget merket jeg imidlertid at det var noe som manglet. Noe jeg ikke hadde fått. Selv om jeg ikke helt vet hva det er, kan jeg ganske sikkert påstå at det har med den bommen for mye og de tunge beina å gjøre. Det er dette man er på jakt etter. Maksimalt stress - ideell gjennomføring.
 |
| TET-brothers gjør målområdet til stedet å være. Foto: A Tiltnes |
Jukola ga meg masse - stress, lettelse og kvalitetstid med høykvalitetsmennesker. Jeg vil imidlertid ha mer. Som en hai svømmer jeg rundt bare for å få puste, konstant sulten. Om jeg finner en blåhval, vinner Jukola eller kanskje VM, kan det hende jeg blir mett og legger opp. Deretter kan jeg bli en rev, luskende rundt etter gode leveranser på nattløp og korte etapper. Rev skal jeg være så lenge jeg lever, i mellomtiden svømmer jeg rundt på jakt etter stress.
